Etter både luftfart, romfart, ufoer og ikke minst bil på vei var det i dag sjøen som sto i fokus. Vi besøkte gigantskipet Queen Mary. Og vi har det siste videoklippet klart.
Dette er "finalen" for videodagboka vår fra USA. Bloggen får leve i noen dager til. Og du kan fortsatt se Hotell Cæsar i stedet...
Long Beach, California 14.11.2011: Queen Mary et enormt passasjerskip som i perioden 1936 til 1967 seilte mellom Southampton i England og New York i USA.
Skipet ble bygget til rederiet Cunard White Star Line, samme som hadde Titanic, i 1934 og er oppkalt etter den daværende engelske kong Georg Vs dronning Mary of Teck.
Størrelsen var og er imponerende 80.000 Bruttotonn. Skipet er 311 meter lang, 79 meter høy, noe som gjorde det til det nest største passasjerskipet i verden den gang.
Under andre verdenskrig ble skipet anvendt som troppetransportskip mellom Australia/New Zealand og England. Det ble også tatt flyktninger om bord. Det største antallet mennesker om bord i et enkelt skip noen sinne fant sted i 1943. Da var det over 16.000 sjeler om bord.
Ble til museum
Etter krigen fortsatte skipet med transatlantisk passasjertrafikk inntil konkurransen med flytransport stoppet rutetrafikken.
Queen Mary ble lagt i opplag i 1967 i Long Beach ved Los Angeles, hvor det i dag fungerer som hotellskip og museum. Og her er det altså vi kommer inn i bildet, bokstevelig talt.
Trond har besøkt dette flytende museet i Long Beach og anbefalte et stopp her for André, som altså har sitt yrke om bord på et skip. En frysetråler med svære dimensjoner, men den blir liten sammenlignet med denne giganten. I tre timer valset vi rundt i skipet (man får gå på egenhånd og se stort sett over hele det enorme skipet - fra brua og ned til propellene). Skal bare nevne at det var en som "trivdes" i maskinrommet i denne dampdrevne båten… og uansett om man har peiling på store båter eller ikke anbefales en tur her på det varmeste. Man blir stående og måpe bare av dimensjonene.
Dimensjoner er det over veinettet her også, som vi har nevnt. Det fikk vi erfare nok en gang i dag. Digre motorveier og trafikkmaskiner hvor enn man snur seg (eller svinger bilen). Til og med biten fra hovedveien og ned til havna hvor Queen Mary ligger består av enorme motorveier med stor trafikk. Dette er jo også godshavna til Los Angeles, så mesteparten av trafikken består av svære vogntog.
På slutten av dagen skulle vi gjøre noen innkjøp til de der hjemme. Vi måtte inn på et kjøpesenter. Vi fant et som skulle ha det vi var ute etter etter mye gåing inne i enorme innendørs gater. Etter å ha betalt og blitt ferdig skulle vi spørre om veien ut. – Hvor har dere parkert bilen deres, spurte jenta bak disken. Vi hadde rett og slett ikke peiling. At dette kjøpesenteret er minst like stort som hele Finnsnes sentrum er ikke en overdrivelse. Når vi kom oss ut klarte vi til slutt å lokalisere hvor Mustangen var parkert.
Ifølge GPS-en på telefonen hadde vi gått nesten fire kilometer - i stort sett ei retning - innendørs på ett kjøpesenter...
Ifølge GPS-en på telefonen hadde vi gått nesten fire kilometer - i stort sett ei retning - innendørs på ett kjøpesenter...
 |
| Ikke farlig å se at maskinisten er i sitt rette element her - i maskinen på Queen Mary. (Foto: Trond) |
 |
| Det er laget ei "bru" under havet slik at man kan se en av propellene fra utsiden av skipet. Et spesielt syn og en merkelig opplevelse. (Foto: André) |
 |
| Det er store og luksuriøse forhold om bord. Her fra "Queens ballroom". (Foto: André) |
 |
| Fra brua om bord i Queen Mary, som nå er museum og hotell i Long Beach. (Foto: André) |
 |
| Her kan man se rett inn i kapteinens oppholdsrom - rett under brua. (Foto: André) |
 |
| Tronds største irritasjonsmoment her borte. "Tenk å ødelegge en ny Cadillac..." Til og med dama i bakgrunnen holder seg for øynene og vil ikke se (Foto; André) |
 |
| Ikke alltid enkelt å rygge en svær Peterbilt i ei trang gate i Long Beach... (Foto: André) |
Såh - nå har jeg fulgt dagboka deres, med videor og bilder og maleriske beskrivelser, fra dag 1. Nå er det nok. Nok feite biler (selv om min bil-interesse er begrenset). Nok burgers og steaks som får en kjøttsulten jævel til nesten å gå fra konseptene. Nok USA, landet så mange hater, men som både dere og jeg elsker å elske. Det er nok nå. Snask dere hjem. Jeg holder ikke ut misunnelsen lenger (selv om det skal bemerkes innenfor denne parentesen at jeg selvsagt ikke MISunner dere turen, jeg unner dere den til fulle – skulle bare ønske jeg var med!!!).
SvarSlett...og når alt det er sagt: det var jaggu ingen lek å få lagt inn denne kommentaren – da jeg valgte å bruke google-konto, var google hjelpsomme nok til å sende meg til spanskspråklige versjoner av et par sider jeg måtte gjennom og fylle ut ting på, og svare på spørsmål, før jeg fikk publisere.
SvarSlett¿Qué?
Men, det gikk nå på et vis, da.
Som dere ser ovenfor.
Ja,ja..allt vare ikkje evig..det har vært en fornøyelse (og pine førr oss som e heime med løst te å være med)å følge med på turen!Ser fram te nån lygarkvelda i vinter!
SvarSlettDr Gm